Den virtuelle verdenen er et miljø som presser oss til å bygge en eller flere karakterer for å samhandle med andre. Å vise og demonstrere på sosiale nettverk er nå rutine . Disse plattformene er virkelige utstillingsvinduer som hver av oss fyller ut ettersom vi ønsker å representere personen vi ønsker å være.
Det motsatte av det virtuelle er ikke det virkelige, men nåtiden. På internett har ikke folk en materiell tilstedeværelse. På en eller annen måte er vi alle i stand til å skjule en del av oss selv eller la andre se bare det vi ønsker. Det samme fenomenet kan også brukes i det virkelige liv, men det blir sjelden så anmassende som på internett. I dag er det mulig å vise og demonstrere praktisk talt alt på sosiale nettverk.
Dette fenomenet, som i begynnelsen kan virke uvirkelig og til og med lekent, risikerer lett å bli et reelt problem. Faktisk er det ikke uvanlig at ved å vise oss selv på sosiale nettverk som det vi ikke er, tilpasser vi begrensningene vi har i det virkelige liv til denne dynamikken, og ender opp med å forvirre oss selv og andre angående vår sanne identitet.
Tidligere var du det du hadde, nå er du det du deler
-Godfried Bogaard-
Hva kan vi vise og demonstrere på sosiale nettverk?
Virtualitet gir i seg selv muligheten til å forfalske sin identitet. Du kan kommunisere hva som helst til en annen person i sanntid uten at sistnevnte har mulighet til å verifisere sannheten.
En ting er å vise og demonstrere på sosiale nettverk, en annen ting er å gjøre det i det virkelige liv. Virtual reality lar deg ikke gå inn fysisk kontakt med den andre personen heller ikke å sette det som sies i kontrast til ens personlige virkelighetsoppfatning.
Når dette er tilfelle, er det alle forutsetninger for at identitetsspillet kan bevege seg langs en veldig tynn grenselinje. Ofte innser vi det ikke, men vi iscenesetter en karakter som representerer vårt ideelle jeg. En representasjon som vi skaper for så å gi næring og berikelse.
Godkjenning og beundring
L’ identitet vi bygger på og for sosiale nettverk innebærer risikoer som vi stempler som positive. Hver gang vi publiserer noe får vi tilbakemeldinger fra fellesskapet. Påskjønnelse om innholdet ble likt eller likegyldighet hvis det ikke ble likt. Dette skaper en presedens som fører til at vi identifiserer og gjenkjenner det som blir verdsatt og beundret av vårt virtuelle fellesskap.
Å vise og demonstrere på sosiale nettverk er også en måte å konkurrere med andre på det sosiale markedet. De som er tilstrekkelig fordypet i denne virtuelle verdenen føler seg som andres dommere, og viser ofte en bekymringsfull alvorlighetsgrad. Båndene som oppstår fra disse relasjonene er like falske som de er skjøre.
Godkjenningen og beundring som oppstår på sosiale nettverk er ikke sammenlignbar med de av et ekte ekte forhold ; de er mer frukten av summen av Mottatt likes og deres følgere. Det er nettopp på dette konseptet at mange influencere som er mest vant til dette personlighetsmarkedet blir født; alt klart til bruk og alt utskiftbart.
Selvbedrag er det virkelige problemet
Sosiale nettverk ble født for å generere fortjeneste, noe som i seg selv ikke nødvendigvis er en dårlig ting. Likevel er det grobunn for økningen av gruppepress og for konsolidering av trender som ikke alltid er konstruktive eller tilfredsstillende for mennesker og samfunn.
Sosiale medier er rom som bidrar til å bagatellisere det som er relevant. Verktøy som skiller i stedet for å forene; som oppildner til mikrodiktaturer av meninger, som fører til at de som ikke føler seg trygge på seg selv, konstruerer falske og villedende identiteter.
Samtidig utøver de en veldig sterk kondisjoneringskraft. Å vise og demonstrere på sosiale nettverk kan bli en handling de strømmer til mange flere forventninger og følelsene til de som egentlig burde utøses. Å gå ubemerket etter å ha publisert noe er frustrerende og anses som ydmykende overfor seg selv og overfor det virkelige miljøet.
Dialog og deling på disse virtuelle plattformene er bare en av de mange måtene vi må knytte oss til andre . Hvis vi lar oss absorbere av sosiale nettverk, vil vi ende opp med å forringe vår person og gi opp muligheten til å ha dypere opplevelser av vennskap og selvutfoldelse.
