Fobi for blod og sprøyter

Når en liten frykt eller motvilje mot en situasjon blir invalidiserende, står vi overfor en spesifikk fobi. Fobien for blod og sprøyter forstyrrer det daglige livet til de som lider av det . Grensene er de mest varierte: unngå nødvendige medisinske tester, forlate visse studier eller ikke kunne hjelpe eller besøke skadde personer.

De fobi for blod og sprøyter det viser seg i barndommen rundt 7-9 års alderen og ser ut til å ha en genetisk komponent. Det er derfor stor sannsynlighet for overføring til førstegrads familiemedlemmer. Den presenterer også et karakteristisk mønster av fysiologisk respons som skiller det fra resten av spesifikke fobier: den bifasiske responsen.

Hva er en spesifikk fobi?

Spesifikke fobier er preget av overdreven og irrasjonell frykt for visse objekter eller situasjoner. Personen har en tendens til å unngå kontakt med dem eller tolerere det på bekostning av betydelig ubehag. På samme måte forventningsfull angst bare ved tanken på å komme i kontakt med den fryktede situasjonen.

Ved blod- og sprøytefobi oppleves en stor angsttilstand når man står overfor synet av sår, blod og injeksjoner. Dette fører til at det fobiske individet unngår enhver kontakt med slike elementer, ved å holde seg unna sykehus, poliklinikker og til og med filmer med voldelig innhold.

Når unngåelse ikke er mulig utløses den . Manifestasjonene er de mest forskjellige: kvalme, svimmelhet, svette og blekhet. Noen ganger fører det til og med til besvimelse. Alt dette skjer plutselig og varer i omtrent 20 sekunder, hvoretter forsøkspersonen kommer seg av seg selv. Men hvorfor skjer dette?

Bifasisk respons

Hovedkomponenten i denne fobien er den bifasiske responsen som oppstår under eksponering for den fryktede stimulansen. Den består av en fysiologisk reaksjon delt inn i to deler: for det første en økning i aktiveringen av sympatisk nervesystem . Av denne grunn øker blodtrykket, respirasjonsfrekvensen og hjertefrekvensen.

Umiddelbart etterpå det er et kraftig fall i disse parameterne som fører til svimmelhet og deretter besvimelse . Det vil si det som defineres som vasovagal synkope. Forekomsten av besvimelseshendelser blant personer som lider av denne fobien er omtrent 50 % -80 % og er derfor ganske betydelig.

Hva er årsakene til blod- og nålefobi?

Følsomhet for avsky: det har vært antatt at blant personer som er rammet av denne fobien er det en større disposisjon for følelse av avsky . Så når du ser den fryktede stimulansen, aktiveres avsky, noe som forårsaker kvalme og andre symptomer som kan føre til besvimelse.

Hyperventilering: i nærvær av den fobiske stimulansen oppstår hyperventilering naturlig da det bidrar til å roe ned ubehaget. Imidlertid produserer det et underskudd av karbondioksid i blodet som fører til et delvis eller totalt tap av bevissthet.

Oppmerksomhetsforstyrrelse: det ser ut til at de som er berørt av denne fobien presenterer en skjev oppmerksomhet som gjør dem raskere og mer effektive i å identifisere stimuli relatert til selve fobien. De har også en tendens til å tolke dem som mer truende enn de er i virkeligheten og initierer unngåelsesatferd.

Behandling av blod- og sprøytefobi

De to hovedintervensjonene for å behandle denne fobien er påført spenning og eksponering . Den første av disse har som mål å forhindre besvimelse og består i å spenne en muskelgruppe for å øke pulsen og forhindre synkope. Det er en effektiv og enkel behandling som øker den enkeltes følelse av kontroll over fobien.

På den annen side består eksponering av gradvis å komme i kontakt med den fryktede stimulansen uten å tillate unngåelsesresponsen. Personen blir utsatt for bilder og prosedyrer som involverer blod, sår eller injeksjoner og må forbli i den situasjonen til angsten avtar. Altså når det stopper unngå det oppdager at den fobiske stimulansen faktisk er ufarlig og at angsten forsvinner.

Denne lidelsen påvirker i stor grad livene til de som lider av den. Det hindrer visning av visse filmer, utøvelse av visse yrker (medisin og sykepleie) eller gi hjelp til de skadde . Men fremfor alt gjør det det umulig for forsøkspersonen å gjennomføre de medisinske testene han måtte trenge. Psykologisk terapi kan bidra til å overvinne denne fobien og begrensningene som følger med den.