Hver gang jeg går til et aldershjem er jeg gjennomsyret av blandede følelser. På den ene siden føler jeg en enorm glede over å vite at disse fantastiske sentrene finnes der det er mennesker som passer på våre eldre kjære. De gir dem all mulig oppmerksomhet og arbeidet deres er beundringsverdig. Men jeg føler også mye tristhet. Jeg gjorde praksis i et aldershjem, og noen av de ansatte fortalte meg at noen eldre ikke hadde fått besøk på flere måneder.
Jeg går veldig ofte for å besøke en onkel av meg som er på aldershjem. Han blir tatt godt vare på, de hjelper ham med å vaske og mate seg selv. Han er ikke særlig gammel, men han er dessverre ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv. Han har ingen kone eller barn, så å betro ham til et aldershjem virket som den beste avgjørelsen. Han er fin og glad. Han har bare lagt på seg litt. De sier han oppfører seg bra. Jeg liker å besøke ham og tilby ham en kaffe. Han er glad for det og hilser meg alltid med en hva skjer-mester? selv om han mesteparten av tiden forveksler meg med broren min.
Aldershjemmene og den triste korridoren
For å komme til rommet til onkelen min må jeg krysse en halv bygning. Jeg tar heisen og kommer til gulvet mellom heisen og rommet hans er det en korridor hvor det alltid er mange eldre i rullestol. De kan knapt bevege seg. Når jeg går forbi dem hilser jeg på dem med et smil. Noen ser på meg og de smiler tilbake andre bare ser på meg uten å se tilbake og atter andre legger rett og slett ikke merke til min tilstedeværelse. Jeg ser alltid de samme menneskene som sitter der alene.
Noen er alltid stille og med hodet ned lurer jeg alltid på hva de tenker. Hvordan ville livene deres vært? Fremfor alt lurer jeg på om de noen gang hadde sett for seg å sitte i rullestol ubevegelig og med et tapt blikk utslitt av livet, ensomhet, sykdom eller alle disse tingene sammen.
Under praksisoppholdet møtte jeg en herre som delte rom med en kvinne som ikke gjorde annet enn å le og rope. Det var en herremann som i utgangspunktet var veldig voldelig. Han led av Alzheimer på et så avansert stadium at han nesten ikke kunne snakke.
En dag foreslo jeg å samhandle med ham. Jeg satte meg ved siden av ham og begynte å spørre ham om livet hans. Han uttrykte seg nesten alltid i enstavelser. Han klarte å få meg til å fortelle ham fødelandet hans som jeg ikke engang visste om med vilje. Litt etter litt klarte han å trekke ut noen flere ord fra ham. Selv en dag, til tross for hjerneslaget han hadde, smilte han til meg.
De leter bare etter litt hengivenhet
En dag hørte hun ham skrike. Jeg satte kursen mot rommet der han var, og der fant jeg to assistenter som prøvde å løfte ham for å vaske ham, men han gjorde ikke annet enn å streve. Jeg kom inn i rommet med en gang Da han så meg sank han rolig ned i stolen. Jeg hadde oppdaget hemmeligheten. Jeg hadde svaret rett foran øynene mine. Bak det uttrykksløse blikket sto en mann som bare lette etter litt kjærlighet .
For disse menneskene er det å motta kjærlighet og selskap så viktig at Gea Sijpkes, direktør ved Humanitas aldershjem i Nederland, har startet en prosjekt . I 2012 bestemte han seg for å tilby gratis overnatting til studenter innenfor anlegget så lenge de tilbrakte minst tretti timer i måneden sammen med de eldre som bodde der.
Smerten og handikapene som oppstår med alderen kan ikke unngås, men noe kan gjøres for å forbedre folks liv.
-Gea Sijpkes direktør for Humanitas aldershjem
Sjel på jakt etter tilknytning i et aldershjem
Både på aldershjemmet hvor jeg gjorde praksis og i det der onkelen min er, kunne jeg observere at Ensomhetens skygge svever hos mange av våre eldre. Fagpersonene som jobber i disse sentrene er overveldet med arbeid og har ikke tid til å være selskap med de eldre de passer på. Men det gjør meg veldig trist å vite at noen av dem får svært få eller ingen besøk. I hver av dem er det en sjel som ikke ønsker annet enn kontakt med andre . Ensomhet fortærer dem litt etter litt.
Dagens samfunn lærer oss at det er verdt å bevare kun funksjonelle ting, alt som vi kan ha noe nytte av. Det er trist å se at mange familier overlater de eldre til aldershjem og forlater dem der, og besøker dem svært sjelden. Våre eldste har et liv de har en historie de ofret deler av livet sitt for oss og vi forlater dem.
Det er ingen tvil om at aldershjem er et fantastisk alternativ i mange tilfeller og at takket være dem mange av våre mest kjære eldre mennesker kan nyte mye oppmerksomhet. Denne artikkelen har det eneste formålet å åpne øynene dine for ensomheten og forlattheten som mange av våre kjære er utsatt for. De blir liggende på baksiden av disse sentrene som om de var en byrde.
Det store arbeidet med aldershjem
Mange familier a på grunn av arbeid, økonomiske eller tidsmessige problemer kan de ikke ta seg av riktig omsorg for sine eldre slektninger når de ikke lenger er selvforsynt. Av denne grunn bestemmer de seg ofte for å overlate dem til aldershjem. Men så snart de kan drar de for å besøke dem for å gi dem trøst og selskap.
I slike situasjoner, selv om de er rykket opp fra hjemmene sine, opplever ikke eldre en følelse av forlatthet. Aldershjemmet blir til deres nye hjem hvor de bor sammen med andre eldre og deres familiemedlemmer besøker dem ofte.
Vi må ikke glemme det store arbeidet som utføres av operatørene av disse sentrene, men vi må heller ikke glemme de kjære som bor der. Tidligere ga de alt for oss og vi skylder det vi er og har takket være dem, deres arbeid og utdanningen de ga oss.
Å være ved deres side når de trenger oss og dedikere den samme tiden til dem som de dedikerte til oss, få dem til å føle at de ikke er alene og at de alltid kan stole på oss Det er takket være dem vi er i denne verden.
