Som hver morgen starter livet mitt på nytt. Etter å ha løpt langs strandpromenaden en stund går jeg inn i dusjen og slår på det kalde vannet. Jeg blir der i fem minutter mens det iskalde vannet glir over ansiktet mitt og renner over hele kroppen. Jeg legger igjen avtrykket av mine våte føtter på teppet og Jeg er forsiktig så jeg ikke lar en dråpe renne ut.
Jeg trykker på flasken med kroppsolje i mellomtiden min figur det reflekteres litt etter litt som om det kommer ut av en drøm i sirkelen av speilet preget av damp. Jeg prøver å kjenne meg igjen i et bilde som alltid har virket fremmed for meg. Jeg glir og sprer oljen sakte mellom vanndråpene trukket på kroppen min uten å utelate en eneste centimeter fra tær til ører.
Figuren min reflekteres gradvis som om den kom ut av en drøm
Jeg går videre til sminken, og følger hvert trinn med perfekt orden som om jeg malte et unikt maleri som skal på auksjon. Først ansiktet, så fokuserer jeg på øynene som har samme vitale uttrykk som en Modigliani . Jeg fremhever mandelformen, skulpturerer øyevippene mine til det uendelige og enda lenger.
Jeg ender alltid opp med en lubben, veldefinert munn med karminen som vil skille seg mer ut og trosse dagens lys og årstiden. Jeg grer håret med en perfekt avskjed på høyre side og en hårlokk samlet bak øret. Jeg avslutter med å pusse tennene, bruke tanntråd og skylle i fem minutter.
Og så siste touch to sprayer av favorittparfymen min på hvert øre en på hvert håndledd en annen mellom lårene.
Essensen av umoral er tendensen til å gjøre et unntak for meg selv.
- Jane Addams
Jeg går rundt i huset fortsatt naken og barbeint på parketten og lager samme lyd som katten min når den beveger seg. Jeg åpner klesskapet og ser på samlingen min, som fortsatt er merket. Jeg velger undertøy alltid koordinert og jeg lot klærne falle lett på min fortsatt blanke og fuktige hud.
Jeg åpner kjøleskapet og lager en smoothie med sesongens grønnsaker og frukt, drikker litt og varmer en kopp grønn te. Jeg velger et par høyhælte sko å bruke en av ringene fra smaragdkolleksjonen min på ringfingeren til høyre hånd. Det plager meg å se det kombinert med gifteringen på venstre hånd.
Jeg tar kofferten min, jeg går ned til parkeringsplassen, jeg setter meg på den duftende og strålende boblen som er min marineblå Bentley, jeg slår på radioen og starter Offenbachs Barcarolle og drar til kontoret igjen i dag. Noen ganger før du går ut Jeg glemmer å lese lappen mannen min legger igjen til meg hjemme hver morgen. Hvis dette skjer, ringer jeg vaskejenta for å be henne åpne den. Jeg vil at mannen min ikke skal finne den stengt når han kommer hjem. Jeg har vært uforsiktig hele livet ned til de dumme detaljene selv de viktige detaljene.
Når jeg kommer inn på kontoret setter jeg livet mitt på vanens klokke
Jeg ankommer kontoret fra resepsjonen og passerer gjennom raden med skrivebord som fører til arbeidsværelset mitt, en skala av økende bevegelser følger hvert av trinnene mine: Jeg legger merke til hvordan hver ansatt retter seg opp i stolen med ansiktene fortsatt preget av det typiske utseendet som mangel på søvn gir. De hilser meg med en smil der jeg alltid setter pris på spenning og frykt, får dette meg til å føle meg mektig mens jeg ser på dem som elendige.
Min arbeidsdag må alltid skje på samme måte i mitt eget tempo på en totalt effektiv og avgjørende måte uten feilmargin. Tvert imot, jeg blir sint og blodet koker i årene, noen ganger sparker jeg til og med noen.
Når jeg kommer hjem skjenker jeg meg et glass vin og røyker et par sigaretter på terrassen mens jeg observerer lysene fra de høyeste bygningene i byen under min . Mannen min ser etter meg og klemmer meg, jeg kjenner at kvalmen vokser. Jeg gleder meg til helgen kommer når jeg må være borte på grunn av jobb, men for å faktisk være i armene til kjæresten min.
Ingenting får meg til å føle meg dårlig, absolutt ingenting, bare sjelden når jeg ser noen smile kjenner jeg at noe beveger seg inni meg. Jeg vet ikke når eller hvorfor jeg glemte den gesten. Noen ganger som nå står jeg foran speilet og prøver et smil, men det er i disse øyeblikkene det Jeg bryter mer sammen fordi det ikke er mitt fordi den følelsen fremstår grotesk trist .
Først når jeg ser noen smile kjenner jeg at noe beveger seg inni meg
Når jeg ser meg selv så avpersonlig foran speilet, tror jeg at jeg bare er en vakker renovert fasade som skjuler en ødelagt bygning, en frukt som er kunstig bevart i et rom som hvis den bringes frem i lyset vil ende opp med å brytes ned på grunn av mangel på liv. Det er først nå når jeg befinner meg naken foran meg selv og foran alle som vil lese meg jeg føler meg mer skjør og sårbar.
Imidlertid vil jeg at de skal se det, jeg vil at de skal vite det, jeg vil skrive det, rop det i morgen så fort jeg kommer inn på kontoret - Herrer, jeg er ingen, jeg er død, jeg lever livet mitt uten meg! – Jeg vil rope det ut på gaten og klemme alle som møter meg og be dem fortelle meg hvordan de kan være lykkelige.
To tårer bare to triller nedover kinnet mitt. Så blir jeg invadert av en slags ro og det dukker opp et spørsmål som kanskje kunne forutse svaret på resten av spørsmålene: er ikke dette begynnelsen på å finne meg selv der jeg gjerne vil være?
E Jeg håper bare at i morgen når jeg våkner, ikke lukker rustningen min helt igjen fortsetter
