I den andre enden så jeg bestemte meg for å gi tittelen min første artikkel om medfølelse en stadig mer sjelden følelse. Dette er grunnen til at når jeg står overfor en vennlig gest, føler jeg at jeg er vitne til en historie som går utover den andre siden av virkeligheten.
Det er på tide å reise hjem. Redaksjonen er nå tom. Mobilen ringer nok en gang. Jeg svarer og igjen bare en uforståelig stemme. Linjen går død. Jeg lurer på hvem på den andre enden som kunne være så insisterende. Det er på tide å reise hjem.
Regnet blir stadig mer intenst. Jeg bremser ned fra 110 til 80. Jeg er forsiktig. Motorveien er tom. Klokken er 23.30 og folk er allerede hjemme og forbereder seg til morgendagen. I dag var en dag med pøsende regn. Den har surret gatene siden seks om morgenen, og ifølge værmeldingene vil den ikke stoppe før om to-tre dager. Mobilen ringer igjen. Jeg svarer aldri mens jeg kjører .
Et lyn i horisonten får meg til å forstå at dagens regn bare var en aperitiff. Stormen nærmer seg, og det er bedre å være hjemme så snart som mulig hvis jeg ikke vil havne i raseriet.
Jeg parkerer på gaten, går ut av bilen og går hjem. Lyn lyser opp himmelen og tordenen som følger er opptakten til den største flommen i mitt liv. Jeg henger opp jakken, skifter klær og slapper av. Mobiltelefonen igjen.
Klar sier jeg.
Jeg trodde jeg ikke ville kunne høre deg godt, svarer en mannsstemme.
Hvem snakker jeg med? spør jeg.
Jeg er Alberto, bestefaren din.
Jeg forblir stille i noen sekunder.
Jeg har allerede fortalt deg at jeg er bestefaren.
Min bestefar er død, svarer jeg sint. Jeg har aldri møtt ham på trettini år....
I den andre enden av natten
Et tordenskrall tar meg ut av denne pinlige situasjonen. Jeg merker umiddelbart etterpå at linjen har gått død. Eller kanskje det er jeg som har lagt på. Jeg vet ikke. Jeg har aldri likt spøkesamtaler. Min grampa han har vært død i trettini år og jeg har aldri møtt ham, men alle som vet noe om familien min vet det.
Jeg ser på klokken, den er allerede midnatt. For en kveld. Jeg setter meg på sofaen for å lese en artikkel som jeg hadde lagt halvferdig, og så legger jeg meg. Jeg begynner å lese og telefonen ringer igjen. svarer jeg.
Det er normalt å være skeptisk, vi er ikke vant til å snakke med våre avdøde slektninger . Men ikke bekymre deg, det er bare en opplevelse, en av disse historiene om etterlivet som du liker så godt. Over tid vil du kunne vurdere det mer objektivt, sier stemmen i den andre enden.
Hvilket år ble du født? spør jeg uten å tenke.
I 1920 - svarer han - 8. mai 1920
Den som hevder å fornekte det uforklarlige kan ikke oppdage noe. Virkeligheten er en brønn av gåter.
-Carmen Martín Gaite-
Regnet slår kraftig på vindusrutene. Stormen blir mer intens og lysene begynner å svikte. Fødselsdatoen er riktig. Men selv det beviser ikke mye.
Jeg må fortelle deg at jeg er glad for å se at du har meg i vitrine i stua og at du bærer meg rundt halsen legger stemmen til.
Jeg reiser meg og løper mot vinduet. Jeg har bare vært i dette huset i to måneder, og ingen har kommet for å besøke meg ennå. Hvordan skulle mannen i den andre enden vite at jeg har et bilde av min bestefar i stua? Og hvordan kan han vite at jeg har anhenget rundt halsen som bestefaren hans hadde på seg hele livet?
Ikke bekymre deg, ikke vær redd, sett deg ned, prøv å roe stemmen min.
Hør om dette er en spøk hvis noen setter et kamera i huset ringer jeg politiet svarer jeg rasende. Jeg setter meg ned og prøver å holde meg rolig. Ser ut som jeg er i ferd med å leve historien min fra livet etter døden. Nå vet jeg at denne stormfulle dagen vil jeg ikke så lett glemme.
I den andre enden bryte formen
Jeg vet at det som skjer med deg er uvanlig, de lærte deg at det er galskap å snakke med de døde, og nå tenker du at noen spiller deg en spøk eller at du mister forstanden. Tenk at ikke alt i livet er som det ser ut til. Som barn blir vi lært opp til å ha en visjon om livet og dette kommer i veien når det gjelder å akseptere andre virkeligheter, fortsetter stemmen. Ikke tro på alt du ser eller alt de sier . Tvil på alt og stol på din personlige erfaring.
Døden finnes ikke datter. Folk dør bare når de blir glemt... hvis du vet hvordan du husker meg vil jeg alltid være med deg.
-Isabel Allende-
Min vantro er total. Etterlivet, fenomenene som manifesterer seg i den andre enden av livet har alltid tiltrukket meg oppmerksomhet, men nå som jeg er i det føler jeg bare tvil. Mitt sinn nekter å tro det. Av en merkelig grunn føler jeg stor hengivenhet til bestefaren jeg aldri har møtt. Jeg bærer den dypt inne. Kanskje er det fordi jeg ikke har klart å tilbringe tid med ham at jeg føler denne store og spesielle kjærligheten.
La oss se selv om vi antar at det er sant at du er min bestefar... Hvordan klarte du å ringe meg? spør jeg.
Takket være uværet åpnet en kanal seg. Det er ikke alltid lett å komme i kontakt med planen din, men det er situasjoner som gjør det lettere. Våre verdener er veldig nærme, men samtidig veldig fjerne. Vi okkuperer samme sted, men på forskjellige dimensjoner; det er derfor vi ikke kan se hverandre svarer han.
En ny blomst
Jeg forstår at så snart stormen slutter vil vi ikke kunne snakke mer? spør jeg.
Jeg vet ikke, kanskje det blir vanskeligere uansett, jeg kommer ikke til å bruke mye tid her hvor jeg er, jeg må forlate denne planen for å gå tilbake til din. Det er lite tid igjen til historien etter døden.
Hva mener du? – Jeg spør forundret – at vi vil se hverandre i denne etasjen?.
Kanskje ja, men vi vil ikke gjenkjenne hverandre svarer han.
Forklar deg selv, oppfordrer jeg, fascinert.
jeg er Når vi forlater kroppen, vurderer vi det vi har lært de gode og de dårlige. Og hvis vi kan binde opp løse tråder, så gjør vi det. Du trengte dette beviset for å fortsette veksten din, du har alltid lurt på om det er liv på den andre siden, men frem til i dag hadde jeg ikke klart å komme i kontakt med deg.
Hvorfor? – Jeg spør – hvorfor kunne du ikke det?.
Du var ikke klar til å svare. Til tross for din tilbøyelighet til å tro tegnene som kan komme fra den andre enden, ville du ikke ha trodd meg . Nå som du
Vente! gråte. Kan jeg få vite hvor du vil bli født?
Jeg vet ikke, jeg kan være født i kroppen til en kvinne eller en mann. Og jeg vil ikke huske noe om dette livet, kanskje et isolert minne som tankene mine vil tolke som fremmedhet, men ingenting annet.
Grampa….
Fortell meg.
Takk, jeg har alltid båret deg i hjertet mitt og vil alltid bære deg.
Jeg vet det også. Jeg må gå nå, jeg elsker deg.
Jeg også…. linjen faller.
Jeg legger meg på sofaen. Uten å si et ord ser jeg vantro i taket. Tankene mine raser mellom tro og autosuggestion .
Tornerose
Han er fire år og vil bare leke og sove. Han heter Alberto som oldefaren hans. Året jeg snakket med min bestefar møtte jeg min kone og kort tid etter sønnen vår ble født .
Den regnfulle dagen brakte en stor forandring i livet mitt. Begivenhetene gikk raskere enn jeg kunne ha forestilt meg, men vi var fornøyde. Alberto er leken og liker å åpne alle skapene. Noen ganger blir jeg utmattet av energien hans og jeg faller utmattet ned på sofaen.
Jeg går inn på soverommet og finner alle skuffene tomme. Alt på gulvet i uorden. Alberto sitter på teppet og leker med noen juveler. Jeg løper bort til ham og henter ham. Se på rotet nå plukker du det opp, jeg skal skjelle ut ham.
Jeg legger merke til at han har satt bestefars anheng rundt halsen. Jeg hadde den på meg den første og siste dagen jeg snakket med ham. Jeg trodde den hadde oppfylt sitt oppdrag, og jeg tok den av. Mange ganger trodde jeg det var en kobling i historien min fra etterlivet med grampa .
Jeg strekker meg for å ta den bort, men lille Alberto gjør motstand. Kjære, vi må sette det tilbake, det var bestefars og det kunne gå i stykker. Han ser på meg med rynker, det er ikke ditt, det er mitt.
Jeg vil ikke delta i en endeløs kamp med ham. Moren hans var sta, det var jeg også. Han tok etter oss. Jeg sier bare til ham en dag at jeg skal gi den til deg, men ikke i dag. Du er for liten, og jeg ville hate at den skulle gå tapt.
Du gir den ikke til meg fordi den allerede er min svarer han indignert igjen.
Å ja, og hvem ga den til deg? spør jeg.
Damen i stua.
Hvilken dame?.
Mamma er ikke hjemme og i stua er det bare... - Jeg føler meg blek - bildet av oldemoren min.
